fortelli

Kjeungskjær Fyr har en beliggenhet 3 km fra Uthaug på g.nr. 73, br.nr. 8, i Ørland kommune. Herfra har man utsikt utover Grandevika, Tarvahavet og Bjugnfjorden.

Det røde, åttekantede murtårnet er 20,6 m høyt, og ble tent første gang den 20 september 1880. Lykten var tent mellom 21 juli og 16 mai, og kunne sees på en avstand av 13 nautiske mil (25 km).

Fra 1880 til 1947 var fyret bebodd med fyrvokter, samt dennes husstand. Fyrvokterens kome deltok i pass av fyret og fikk for dette en godtgjørelse på kr. 200,- pr år. Fra 1947 ble fyret tørnstasjon og fyrvokterne skulle da ikke ha med seg sine familier lenger. Fra da av var det to fyrbetjenter og en reservebetjent som gikk vakter på fyret.

Fyrvokteren som hadde lengst tjeneste på Kjeungskjær fyr med sin familie, var Ingvald Bernhard Bolsø. Han gikk av med pensjon i 1952 etter 26 års tjenestetid.

I 1965 ble det lagt ut kabel, slik at fyret fikk elektrisk strøm. En dieselmotor med generator sto i reserve i maskinrommet. Inntil tårnet var det bygd et betongnaust, og en landgang gikk fra landingsskaret og inn til naustet. Denne var av tre. Det er svært værhardt ute ved Kjeungskjæret, og sjøen tok plankene ved flere anledninger. I 1980 ble det derfor støpt et betongdekke.

I 1987 ble fyret automatisert, og dermed avfolket. Herunder presenterer vi fyrvoktere som har betjent Kjeungskjær fyr.

Henrik WrightH	1880 - 1886
Andreas Eeg	1886 - 1904
Edvard Wold	1904 - 1912
Olaus Olsen	1912 - 1922
Johan M. Hoff	1922 - 1926
Ingvald B. Bolsø	1926 - 1952
Alfred Sørensen	1952 - 1957
Olav Gjelle	1957 - 1961
Jakob Folkestad	1962 - 1965
Olav Dybvik	1965 - 1968
Gudmund Seljestad	1968 - 1985
Kolfinn O. Grande	1985 - 1987

Dette skrivet omhandler familien Bolsø som bodde på fyret fra 1926 til 1952.

Det var til tider inspeksjon, forteller Valborg. Når fyrvesenets folk kom skulle de stå med vannkjemmet hår og hilse med dype kniks. Flagget skulle også heises. Her skulle det være skikkelig sjømannsstil av høy klasse. Det var det også når de skulle gå i båten. Det krevde full koontroll, spesielt når det var dønninger. Dette var innøvd på forhånd. Når far sa "hopp", så var det bare og la det stå til - uten noe nøling. Noen ganger ble det hardt å være bein, men det gikk som oftest greit.

Valborg forteller videre at ungene var nykjemmet og fin på håret også den gangen de rodde ut og fikk sjokolade av Kronprins Olav der han og Martha var på tur til Nord-Norge. Kongeskipet stoppet nemlig og la bil utenfor fyret. Dette var spennende og slettes ingen hverdagskost.

Det er tidligere fortalt om hvor lite tumleplass det var for barna på Kjeungskjær Fyr. Sikkerheten var det så som så med. Det var bare ringen rundt selve tårnet. Da det var små barn på fyret, søktes det om å få satt opp netting så barna ikke skulle ha så lett for å ramle ned i sjøen. Dette ble fra fyrvesenets side avslått fordi det ble skjemmende fra sjøsida. Senere kunne dette ha fått alvorlige følger da Ingrid gled og falt i sjøen og Oddvar hoppet etter. Ingen av disse kunne svømme. Heldigvis var ikke faren så langt unna, og fikk dratt dem opp fra det våte element.

Ingrid forteller på sin fine måte forskjellige ting som hendte. Oddvar og Ingrid begynte på skolen samtidig. Det var bare vel et år mellom dem. De hadde forskjellige lærerinner, og det var unge jenter som var ferdig med sin artium som gjerne tok slike jobber for en sesong.

Det var alle trivelige damer og de trivdes fint sammen med familien på det overflødde skjæret. En skulle tro at det ble lite av romantikk for disse unge damene, men det ble ikke fritt for det heller. Men kanskje på en annen måte enn på landjorda. Romantikk foregikk av og til med flaskepost fra passerende skip. De husket spesielt frøken Rønning, ei stram jente. Hun fikk en slik flaskepost som ble kastet ut fra hurtigruta D/S Skjerstad. Denne svinte nært fyret og brukte også fløyta, slik at barna sammen med lærerinna kunne løpe ut på trappa og vinke. Oddvar og Ingrid rodde ut sammen med lærerinna og fik tak i denne flaskeposten. Denne fine sommerdagen huskes godt. Innholdet i brevet begynte slik: " Jeg vet at du er høy og mørk, fordi jeg har sett deg i kikkerten hver gang vi har passert Kjeungskjær Fyr". Det var visst også noe om senere stevnemøte på Brattøra der hurigruta la til. Det var i hvert fall en av styrmennene som hadde sendt flaskeposten. Slutten på brevet og det mer intime fikk ikke barna se. Og om det senere ble noe mer romantikk med fast grunn under føttene vites ikke.

Ingrid forteller videre. Hun husker at moren holdt litt ap med de nye lærerinnene. Første dagen da de kom fortalte moren dem at dersom de måtte på do, måtte de over til Naustholmen, der doet sto. Skulle de dit, måtte de si fra til fyrvokteren. Faren hadde en ekstra robåt som ble benyttet til disse turene. Lærerinnene ble ganske forferdet over at de måtte i båt for å gjøre sitt fornødne. Neste dag ble dette selvsagt avslørt. Det ble imidlertid brukt som sjargong når de skulle på do; de skulle ta seg en sjøtur.

Det måtte være litt av et mareritt å være trebarnsmor på fyret når ungene tumlet omkring i alle retninger. Det var ikke mye vern, og det var lett gjort å ramle på sjøen. Her var det ingen barnehagetante som tok vare på barna- her var naturen satt til og passe på dem. Som unger flest fant Ingrid og søskenene på mye rart. Blant annet var det veldig gøy å klatre i tauet til davitene opp til verandaen der båten hang. Der hang barna i hver sin talje og følte seg som fugler.

Moren fikk jo rene anfall når hun så ut av vinduet - men hun kunne jo ikke få tak i noen av dem før de gikk ned frivillig. Og tok de båen for en liten rotur, ble det ingen båt igjen på fret. I fall det skulle skje noe var det ingen som kom seg til land. Moren kom fra en sjømannsfamilie i Trondheim og dermed hadde hun hørt mange historier om sjømannslivet. Nå hadde hun havnet så og si med begge beina uti sjøen med tang og tare som nærmeste naboer.

En sitter igjen med det inntrykk at de som hadde Kjeungskjær Fyr som sitt barndomshjem mener de hadde en fin oppvekst. De ble vant til dette livet og syntes ikke det har vært stusselig å vokse opp på en slik plass der sjøen til tider vasket langt oppover fyrveggen. De hadde en fin oppvekst, selv om barna til tider ble festet til fortøyningsringen til båten, sier Valborg. Det er mulig Grandevika og Tarva har kvaliteter som moderne boligbyggefelt mangler. Å vokse opp med naturen selv som barnepike gir sikkert erfaringer og ballast en har bruk for senere i livet.

Arbeidet med å bygge fyr bød på store utfordringer både for de som skulle planlegge og de som skulle utføre arbeidet. Arbeidssesongen på anleggene var 7 til 8 måneder. Da var det veldig viktig at arbeidslagene som skulle oppholde seg på ensomme byggeplasser var godt sammensveiset. Det ble forsøkt forskjellige sammensetninger fra flere steder i landet. Også fra de stedene fyrene ble bygget.

Det gikk da et skriv til fyrdirektøren fra formannen på et av disse anleggene hvor det fortelles om dette. Dette med fast arbeid var et ukjent begrep for de fleste på den tida. Dersom det var så godt vær en dag at man kunne bygge fyr, var alle mann forsvunnet ut på sjøen i båtene sine - ut til fiskebankene. Brevet fra formannen sluttet med et hjertesukk : "vennligst send meg 6 sunnmøringer". Med tiden har også sunnmøringene kommet til å utgjøre den største delen av den samlede styrken i både fyr- og merkevesenet.

Det er utrolig at denne arbeidskraften kommer fra et relativt lite distrikt fra fjordarmene like syd for Ålesund; Ørstad, Volda og Folkestadbygda på andre sida av fjorden samt fra Hareid. Disse folkene drev sine småbruk og fjordfiske, og det er tydelig at det var deres koner som for det meste tok seg av stellet med småbruket når mennene var på kysten mellom Oslofjorden og Grense Jakobselv og satte opp de forskjellige fyr og lykter.

Jeg hadde tatt artium våren 1935 og ønsket meg en jobb. Så oppdaget jeg en dag at fyrvokteren på Kjeungskjær fyr averterte i "Adressa" etter guvernante til sine to døtre på 10 og 16 år. Kartet kom fram, og jeg fant hvor fyret lå. Dette hørtes spennende ut, og jeg søkte. Så kom det brev fra fyrvokteren om at jeg kunne få jobben og jeg takket ja. Det har jeg aldir angret på, det ble en annerledes og opplevelsesrik vinter.

Fra Mosjøen til Trondheim reiste jeg med båt, og med båt kom jeg også til Brekstad på Ørlandet. Derfra ut over Ørlandet, antagelig med bil til Næsset, gården på fastlandet som vel var nærmest fyret. På Næsset ble jeg liggende værfast i to døgn før de to sønnene på gården bestemte seg for å ro meg ut til fyret. Det ble en dramatisk tur for meg som hadde vært landkrabbe hittil. Fyret er omflytt om vinteren. En betongmur rundt fyret var "landjorda", og opp på den skulle jeg. Sjøen gikk ganske høy, og jeg var livredd. Men Næssetguttene, jeg tror de hette Olaf og Jens, var kraftige karer, og Jens hoppet opp på "kanten". Olaf tok meg under armene og kastet meg opp til broren. Jeg kjente fast grunn under føttene. Det hadde gått bra.

Vi gikk opp ei trapp og kom inn i et varmt og koselig kjøkken hvor det duftet av deilig middagsmat. Jeg ble ønsket velkommen av Bolsø, kona, sønnen Oddvar og Ingrid og Valborg som jeg skulle være frøken for. De var vel like spente som jeg, men jeg så med en gang at jeg var kommet til en hyggelig familie. Til middag fikk vi alker. Jeg var litt skeptisk, smakte det ikke av tran? Men fru Bolsø kunne nok dette med sjøfugl, maten smakte herlig. Jeg husker ikke hva vi pratet om mens vi spiste, men to ting husker jeg. De hadde lagt en skurerklut i vasken for å unngå sjøsprøyt utover gulvet. Men sjøen var sterk den dagen, og plutselig kom kluten fykende opp av vasken, nesten opp til taket. Slike naturkrefter var nye for meg. Det andre jeg husker var Valborg, 10-åringen, spurte om jeg spilte bridge. Det gjorde jeg ikke, og jeg så hvor skuffet hun ble. Men så kom det:"Kainn du kortan?" Det kunne jeg, så kanskje var det håp for meg. Kveldene her kunne bli lange, så guvernanta burde absolutt kunne spille kort.

Mitt soverom og to stuer lå i 2. etasje. Spisebordet var pult og kateter, vi satt på hver vår side. Valborg begynte på 4. skoleår, Ingrid i 1. middelskoleklasse. Her gikk det altså både på regning og matematikk, på norsk- og engelsk- og tyskundervisning. Jentene var gløgge og lærevillige, interesserte og positive til alt. Var været brukbart, tok vi friminuttene ute på "kanten" som jeg kalte det. Vi gjorde litt bøy og tøy, hoppet og sprang eller disset i davitene. I stua hadde de piano, og heldigvis hadde jeg selv spilt noen år så jeg kunne undervise jentene i det også. Det fantes jo ikke TV den gangen, men desto mer hørte vi på radio. Ellers leste vi mye om kveldene eller satt med håndarbeide.

En ting var litt vanskelig for meg. Vi bodde jo i fyret. Rommene + fyrlykta ble fire etasjer, og dermed mange trapper. Belysningen var parafinlamper, men i ganger og trapper var det belgmørkt om kveldene, men jeg lært fort å telle trappetrinn. Det hang i meg i flere år etterpå.

Bolsø var alltid opptatt med noe. Var været høvelig, rodde han ut og fisket eller skjøt alker og skarv, eller han gravde skjell som han solgte til agn. Han rodde til land og kjøpte mat og melk, jeg husker ennå de store spannene han kom med. Da ble det fløte og dessert til iddag, det var stas. Fyret hadde ikke assistent, Bolsø var alene om å betjene det, det var ikke automatisert den gangen. Det var artig å være med opp i "løkta" og se på alt han foretok seg. Og så den utsikten ut over storhavet! Var det kommet "slatter" på rutene, måtte han ut og gni dem rene.

Fru Bolsø avløste ham av og til om nettene og satt til kl to. Det fikk jeg også noen ganger. Ei slik natt hadde det "slatra" på rutene da jeg kom opp. Bolsø hadde sagt at om det skjedde måtte vi kvinnfolka øyeblikkelig vekke ham. Men jeg ahdde lyst til å prøve. Jeg presset opp døra og kom meg ut på kanten. Jeg tviholdt meg i gelenderet med ei hand og tørket vinduene med den andre, og rundt kom jeg. Natta var beksvart, stormen hylte og sjøen gikk hvit. At jeg torde! Så skulle Bolsø overta og ha rapport, og litt stolt fortalte jeg hva jeg hadde gjort. Men DA ble Bolsø sint, og det hadde han grunn til. Han hadde ansvaret.

Var været godt, fikk jentene og jeg ta en tur "på land". Jentene levde i et lite og isolert samfunn og trengte å møte jevnaldrende. Det var jeg som rodde, og det fikk vi høre på Næsset. "Vi såg det var frøkna som kom", sa de. Jeg rodde i sikksakk. Turene til land var nok mest nødvendig for Ingrid, hun var i en vanskelig alder og var ei stille og følsom jente. Valborg var kvikk og utadvendt, hun greide isolasjonene bedre. Oddvar var 18 år tror jeg, og skulle til sjøs, og jeg tror han reiste før skoleåret var omme.

Fru Bolsø var et arbeidsomt menneske. Hun og barna hadde et sjeldent godt forhold, barna var veldig glad i sin mor. Så i mai skulle fyret slukkes og familien flytte på land, selv skulle jeg tilbake til Mosjøen. Så var skjæret kommet opp, vannstanden var lavere. Det var vemodig og forlate en familie jeg var blitt så godt kjent med og så glad i. En kunne ventet at jeg ville vantrives i isolasjonen, jeg var jo ung. Men jeg kan ikke huske at jeg vantrivdes en eneste dag, og det forteller mye om familien Bolsø. Penger hadde jeg tjent. 35 kr måneden + kost og losji var god betaling den gangen. i 1938 begynte jeg på lærerskole. Den skulle jeg bare hatt før jeg kom til Kjeungen!

Åse Ervik, nå gift Sæter, var venninne med Valborg. Disse ungjentene som var like gamle hadde utrolig mye artig sammen. Det var ingen telefon eller annet samband med fyret på den tiden. Men for å holde forbindelsen så lærte disse jentene seg morsetegn. Det var ikke så enkelt dette og signalisere fordi det var tyske kanonstillinger og vakter overalt. På Guldteigbrygga var det russerfanger med piggtråd og strenge vakter overalt. Så var det også tider med portforbud da folk ikke skulle vise seg ute mellom kl 21.00 og 08.00.

Likevel greide disse jentene og ordne seg og satte av faste tider og dager der Åse hadde funnet seg en plass ute i fjæra ved Nesset. Med lommelykt morset hun viktige meldinger til Valborg. Det var særs viktig når noe skulle forgå mot helg på Uthaug, en melding var i hvertfall slik: "Det er fest på Borg lørdagskvelden, kom i land Valborg." Så var det for Valborg å snakke godt med sin far om å bli rodd i land. At det skulle være fest måtte ikke nevnes, det var som oftest noen som hadde gebursdag på Uthaug som skulle feires. Det gikk som regel greit, men en gang lurte han far på om hun skulle være med på feiring hos alle som fylte år på Uthaug.